Foreningen !les vil hver uke frem til midten av desember presentere en tekst fra spillerne på det norske forfatterlandslaget. Denne uken: Karl Ove Knausgård.

Første mann ut, Karl Ove Knausgård, sparer ikke på kruttet – verken på eller utenfor fotballbanen. Han debuterte i 1998 med romanen Ute av verden, som han også fikk Kritikerprisen for. I 2004 ga han ut den kritikerroste romanen En tid for alt. Denne fikk han både P2-lytternes romanpris og Sørlandets litteraturpris for. I tillegg ble boken nominert til Kritikerprisen og Nordisk Råds litteraturpris. Ikke nok med det, romanen ble også kåret til en av de 25 beste norske bøkene de siste 25 år av Dagbladet i 2006. Knausgård er nå aktuell med sin store litterære ambisjon – Min kamp. Den blir utgitt som seks romaner hvor de tre første kommer i 2009 og de tre siste i 2010. Les mer om Min kamp her.

En liten tekst om trær og fotball
Karl Ove Knausgård

En liten tekst om trær og fotball, hvor vår helt, forfatteren som barn, vandrer hit og dit i byggefeltet han vokste opp, en gang i det fjerne, og i grunnen bare mer og mer forlokkende, syttitallet.

Da vi kom opp til veien utenfor huset vårt, og Dag Lothar og Steinar fortsatte hjem til seg, gikk jeg ikke inn likevel, men stod en stund og så meg rundt etter Geir og Karl Martin. De var ingen steds å se. Litt nølende begynte jeg å gå bortover. På veien lå en liten sten, den løp jeg bort til og sparket, den føk over asfalten og slo mot fortauskanten med et klakk, løftet seg til og med fra bakken i en liten bue før den falt til ro. Den var brun av jord, slett på den ene siden, likesom taggete på den andre, og jeg skjønte at den kom fra den lille knausen mellom veien og huset til Beck i skogen, hvor fjellet var porøst etter en sprengning for lenge siden. Jeg tok den i hånden og skjente den innover mellom trærne, forsøkte å presse armen ned når jeg kastet, men resten av kroppen fulgte som alltid etter, slik at det ble noe skjevt og forvridd, nesten krøplingaktig over kroppen i kastøyeblikket. Det blafret i noen blader stenen traff på sin korte ferd inn gjennom skogen. Solen, som stod like over åsen, brant mot skuldrene. Jeg kastet et siste blikk nedover veien, i tilfelle de skulle ha dukket opp, og så løp jeg inn på stien bak huset. Første del gikk langs hagegjerdet vårt, andre med Prestbakmos steingjerde, halvveis i skjul bak de mange smale, unge ospene som vokste der, og som sommeren gjennom stod og skalv om ettermiddagene, da solgangsbrisen kom. Deretter skilte stien og byggefeltet lag, den løp gjennom et tettvokst felt av flere unge løvtrær, kom inn på en myr, i hvis kant flere store bjørker vokste, og det innerst var en liten eng, under et enormt tre som vokste skrått ut fra den bratte skrenten og la alt rundt seg i skygge.

Det var merkelig hvordan alle store trær hadde sin helt egen personlighet, uttrykt gjennom de for alle helt unike stillingene de stod i, og den utstråling stammer og røtter, bark og grener, lys og skyggeforhold, til sammen ga. Det var som om de talte. Ikke med stemmer, selvfølgelig, men med det de var, som likesom strakte seg ut mot den som så på dem. Og det var bare det de talte om, det de var, ingenting annet. Uansett hvor jeg gikk i byggefeltet eller i skogen rundt, hørte jeg disse stemmene, eller merket det avtrykk disse uendelig sakte voksende skikkelsene avga. Det var granen ved bekken nedenfor huset, så utrolig tykk rundt stammen nederst, men samtidig fuktig i barken, røttene som kom til syne som tykke kveiler langt unna den. Måten grenene lå i stadig videre pyramideformer nedover, på litt hold tilsynelatende tette og glatte, men på nært hold fulle av små mørkegrønne, i seg fullendt formede nåler. Alle de tørre grenene, lysegrå og porøse, som kunne vokse innenfor taket av granbar, hvis grener ikke var grå, men nesten helt svarte. Furuen på tomten til Prestbakmo, lang og slank som en skipsmast, med rødflammete bark og små grønne, lettvaiende bardusker ytterst på hver av grenene, som ikke begynte å vokse før nesten helt mot toppen. Eiken bak fotballbanen, hvor stammen nederst mer lignet på noe av sten enn noe av tre, men hvor ingenting av granens kompakthet forøvrig fantes, for grenene til eiken, de spredde seg utover, hvelvet en tynn himmel av løv over skogbunnen, så lett at man aldri skulle kunne tro at det ikke bare fantes en forbindelse med den nederste delen av stammen og de ytterste spinkelgrenene, men at den faktisk også var dens opphav og utspring. Midt på stammen lå noe som lignet en grotte, treet hadde likesom veltet ut, i en mykt formet, men likevel hard og knortete oval, hvis indre rom var stort som et lite hode. Og bladene, som alle, uansett hvor de sprang ut, gjentok det samme, vakre dels buede, dels taggete mønster, både når de hang og dinglet ute på en av grenene, grønne, tykke og glatte, og når de lå på skogsbunnen noen måneder senere, rødbrune og sprø. Rundt dette treet var alltid marken dekket av et tykt teppe av blader om høsten, flammende gult og grønt i begynnelsen, mørkere og bløtere jo lenger utover man kom.
Og så var det treet i skrenten foran myra, hvis navn var ukjent for meg, som ikke stod samlet som de andre store trærne, men derimot vokste ut i fire likeverdige stammer, de bølget slangeaktig utover, med en grågrønn bark full av lange søkk, og dekket på den måten et like stort område som eika og granen gjorde, men inntrykket var ikke like storslagent, det var mer snikende. I en av grenene var det en slynge, antageligvis satt opp av ungene i veien ovenfor, de bodde like nærme dette stedet som vi. Det var ingen der nå, og jeg gikk opp i skråningen under grenene, til den fremstikkende stenen, hvor jeg grep om trestykket med begge hender og kastet meg ut. Like over bakken gled jeg først, så, da tauet nådde enden, opp i en bue, som raskt vendte, til føttene subbet bakken og jeg slapp taket og falt omkull på gresset. To ganger til gjorde jeg det. Så ble jeg stående en stund under treet og lure på hva jeg skulle gjøre. I huset ovenfor skråningen, hvor det bodde et par med et bitte lite barn, lød det stemmer og klirring av bestikk. Jeg kunne ikke se noe, men skjønte at de måtte være ute i hagen. Et sted i det fjerne lød det flydur. Jeg tok noen skritt ut på den tørrlagte myra mens jeg kikket opp mot himmelen. Et lite sjøfly kom innover fra havet, fløy nokså lavt, solen blinket i det hvite skroget. Da det ble borte bak åsene, begynte jeg å løpe igjen, inn i skyggen fra heia på den andre siden, hvor luften var en anelse kjøligere. Jeg kikket opp mot huset til Kanestrøm og tenkte at de sikkert satt og spiste makrell akkurat nå, for ikke var det noen utenfor det, i alle fall, og så kikket jeg ned mot stien, hvor jeg kjente hver sten, hvert søkk, hver tust og hver tue. Hadde det blitt arrangert et løp her, langs stien fra huset vårt og opp til B-Max, ville ingen ha kunnet slå meg. Jeg kunne løpe den stien i blinde. Behøvde aldri stanse, visste alltid hva som dukket opp rundt neste sving, visste alltid hvor det var best å sette føttene. Når vi kappløp rundt veien, vant Karl Martin hver gang, men her ville jeg vinne, det visste jeg. Det var en god tanke, en god følelse, og jeg forsøkte å holde den ved like så lenge som mulig.
Lenge før jeg nådde fram til fotballbanen, hørte jeg stemmene derfra, skrik og rop og latter som på avstand, hørt gjennom skogen, nesten hadde noe apeaktig over seg. Jeg stanset i glenna. Banen foran meg krydde av unger, i alle aldre, mange som jeg knapt hadde sett før, de fleste flokket rundt ballen, som alle forsøkte å sparke unna, slik at tumultene hele tiden forflyttet seg fram og tilbake i små rykk og drag. Banen var av mørk, hardtrampet jord, den lå midt i skogen, skrånte svakt oppover på den ene siden, hvor flere røtter krøp ut. I hver ende stod det et stort mål av trebjelker, uten nett. Den ene langsiden ble sterkt forkortet av en utstikkende fjellnabb, mens den andre strakte seg langs et ujevnt felt av store tuster med stivt gress. Nesten alle mine drømmer stammet herfra. Å løpe rundt her var en stor lykke.
Jeg så Viggo og Roger, Jon Eilif og Per Inge, Geir Håkon og Geir Arild, Jan Atle og Store-Geir, Trond og Tor Birger, Kåre og Rune, Geir B og Eivind, Tone Elisabeth og Tone, Bente og Liv Berit og enda flere jeg ikke kjente navnet på.
Hvert spark på ballen kom dumpt i retur fra fjellsiden.
- Kan jeg være med? ropte jeg.
Roger, som stod i mål, snudde seg mot meg.
- Du kan stå i mål her hvis du vil, sa han.
- Okey, sa jeg, og løp bort til målet, som Roger langsomt og litt vaggende forlot.
- Karl Ove står i mål på vårt lag! ropte han.
Jeg stilte meg påpasselig midt mellom stengene og begynte å følge spillet der ute, skilte litt etter litt ut de som var på midt lag, bøyde meg fram og var parat når ballen nærmet seg, og da det første skuddet kom, en løs ball langs bakken, huket jeg meg ned og tok den, spratt den tre ganger mot bakken og sparket ut. Ballen ga litt etter mot foten, den var stor og myk og slitt, fargen lignet den av soltørr jord. I en sprekk lyste den orange pløsen. Buen den beskrev i luften, var ikke høy, men den kom langt for det, spratt bortover på den høyre siden, og det var en fryd å se skokken av unger løpe etter. Det var keeper jeg ville bli. Jeg stod i mål så ofte jeg fikk sjansen, ingenting kunne måle seg med følelsen av å slenge seg etter et skudd og redde det. Problemet var at jeg bare kunne slenge meg til den ene siden, den venstre. Å slenge seg mot høyre virket naturstridig, det fikk jeg meg ikke til, så kom ballen der, måtte jeg strekke ut et ben i stedet.
Trærne kastet lange skygger innover banen, flakkende felt av mørke fulgte de løpende ungene, hele tiden smeltet de sammen og skilte lag. Men flere hadde begynt å gå rundt der ute, istedenfor å løpe, noen stod framoverbøyd med hendene på knærne, og til min skuffelse forstod jeg at spillet nærmet seg slutten.
- Nei, jeg må hjemover, var det så en som sa.
- Jeg også, sa en annen
- Vi fortsetter litt til, sa en tredje.
- Jeg må også stikke.
- Skal vi dele nye lag, eller?
- Jeg stikker.
- Jeg også.
I løpet av et par minutter var hele scenarioet oppløst, og jeg slo følge med de rødhårete brødrene Roger og Viggo hjem igjen.