Forfatter Agnar Lirhus er aktuell med boken Mount Tupelo som handler om to unge menn som skriver tv-serier verden aldri har sett maken til. Tidligere har han utgitt to romaner, Skogen er grønn fra 2005 og Til øya i 2006. Her forteller han om en reise til den argentinske hovedstaden, Buenos Aires.

Østfoldingen Agnar Lirhus fra Moss er spiller på forfatterlandslaget og nå klar med sin tredje bok, Mount Tupelo. Les mer om boken her. Under kan du lese Lirhus sitt bidrag til bokpallen.no.

Buenos Aires
Agnar Lirhus

Avstanden herfra til Oslo er uforståelig. Under seil ville det ha tatt måneder. Men med fly, flybytter og venting på diverse flyplasser tar det omtrent et døgn. Den reisa er en av de lengste reisene man kan gjøre på vår klode. Likevel er mye tilsynelatende likt her som i Norge: i taxien på vei fra flyplassen ser jeg sikkert tusen plakater som reklamerer for Kiss’ konsert på Estadio River Plate om noen dager. Og Manchester United fronter Budweisers megakampanje i Rooney, Ronaldo og Tevez’ gestaltning. TV-seriene som brenner av kveldene og ettermiddagene og formiddagene her nede heter Lost, House, The Shield, Desperate Housewives, Sex in the City. Under kapitalismens grenseløshet kan man føle seg hjemme overalt.
I Lonely Planet tar det omtrent fem minutter å finne ut at: Siden 1973 har argentinerne levd under Perons fascistregime, Videlas militærdiktatur, Menems frie kapitalisme og Kirchners prøvende planøkonomi. De har opplevd guerra sucia, den skitne krigen, hvor 30.000 mennesker forsvant uten spor. I neste regime blei staten robba for alle verdier. Argentinerne har sett folkeførerens skygge fra alle kanter. Kanskje reklamens språk er det eneste vi har felles? 
Alle porteños vi snakker med – taxisjåfører, bartendere og kelnere – understreker hvor farlig det er her: ikke gå på mørke fortau, pass deg for tomme plasser, følg turistrutene. Advarslene pirker borti angsten min. Om kveldene, når vi er ute og spiser, kjennes øynene og blikkene truende. Når vi spaserer er kroppene som strømmer forbi våpen, jeg ser i bakken og konsentrerer meg om å unngå hundeskitten som oversvømmer fortauene. Verdisakene gjemmer jeg i posete sekker som jeg bærer på magen. Likevel, den samme dagen som vi ankom byen klarte jeg å glemme igjen Canon EOS 450D kameraet som vi nettopp har kjøpt under bordet på en fortauskafé hvor jeg hadde drikki et glass vin. Vi hadde gått i fem minutter i retning av leiligheten da jeg huska det. Hulda kunne ikke gjøre annet enn å le på veien tilbake. Det viste seg at kelneren hadde passa på kameraet, han rista på hodet da han ga det tilbake. Jeg skyldte på jetlagen, men grunnen var nonchalansen som følger med økonomisk ubekymrethet. Jeg er ikke redd for å bli robba, jeg er redd for spisse kniver og pistolmunninger.
Den samme dagen fikk jeg vite at det var landskamp mellom Argentina og Venezuela om to dager. Om kvelden, på vei hjem fra en restaurant, snakka vi med en taxisjåfør som fortalte oss hvordan man fikk tak i billetter: man måtte reise til Estadio River Plate i fem-sekstida morgenen etter for å stå i kø. Hulda og jeg tenkte vi kunne bruke jetlagen til noe fornuftig. Dessuten er kø-ståing et av de mest karakteristiske trekka ved det argentinske samfunnet – under La Crisis var kø-ståing et eget yrke.
Jeg våkna grytidlig med en blanding av angst og forventning i magen. Utenfor var det fortsatt mørkt og jeg tenkte jeg i hvert fall ikke ville reise opp til stadionen før sola hadde stått opp. Klokka halv sju forlot Hulda og jeg leiligheten og kasta oss i en taxi i det gryende morgenlyset på gata utafor. Sjåføren smilte da han skjønte hva vi skulle. Fremme ved stadionen kjørte han opp til inngangen og pekte nedover langs motorveien. Det var opprørspoliti overalt. En endeløs korridor av finerplater og jernstenger fulgt arenaen bakover, inni der var køen. Vi betalte og gikk ut av bilen og begynte å gå langs platene. Fem hundre meter lenger borte spurte vi en politimann hvor køen begynte. Han pekte bakover, bakover, langt bakover. Fem hundre meter lenger borte slutta korridoren av finerplater. Køen begynte enda en kilometer lenger borte, derfra kunne vi ikke se selve stadionen. Egentlig hadde vi gitt opp forhåpningene om å få billetter, men vi stilte oss i køen likevel. Rundt oss var det argentinske folket, ungdommer og menn og en del kjærestepar. Dette var folket som taxisjåførene og kelnerne og mennene i dress på t-banen mente var livsfarlige og vi sto midt iblant dem.
Jo mer tid som gikk, jo mer overbevist blei jeg og om at billettene skulle være utsolgt akkurat da vi endelig kom fram til utsalget. Tre timer seinere blei vi slusa inn i finerkorridoren og etter det hadde vi ikke noe valg lenger: å komme ut derfra virka umulig, sjøl om Hulda er gravid og måtte på do og vi var tørste og svimle og sultne: vi var fanga i finerkorridoren: politiets tiltak mot bråk og opptøyer. To timer seinere var vi kommet helt fram til enden av køen men der stoppa det helt opp, køen sto bom stille og det skjedde ingenting før en politimann oppdaga den lille magen til Hulda og vinka oss fram. Fem minutter seinere hadde vi hver vår billett. 
Ute på gata etterpå følte jeg meg lett i hodet og stolt og glad og fant en kiosk og kjøpte is til meg og Hulda. Taxisjåføren som kjørte oss hjem igjen hadde vorter på øyelokka. Han spurte om vi hadde kjøpt billetter til kampen. Hulda viste dem stolt fram. Da han så hva slags billetter det var, populares, altså folkets billetter, ble han liksom grå i ansiktet. Etter en stund sa han det aldri kom til å gå bra og fiska fram sine egne billetter fra lomma på solskjermen over frontruta. Sjøl hadde han platea, sitteplasser. På populares var det stort sett bare kriminelle og arbeidsledige og bråkmakere, folk fra slummen, vi kom til å bli robba flere ganger. Den kvelden og den neste dagen prøvde jeg å ikke tenke på kampen i det hele tatt, det var like før jeg foreslo at vi skulle bli i leiligheten og spise pizza og se på TV, men Hulda holdt hodet kaldt. Det kunne umulig være så ille. Vi avtalte å stikke ved minste antydning til trøbbel.
Sola var i ferd med å gå ned da vi nådde toppen av tribunen på River Plate. Lyset skifta farge og karakter fra øyeblikk til øyeblikk. Nede på gresset lekte Messi, Tevez, Mascherano, etc. med ballen. Tatoverte argentinere i bar overkropp overalt, de sang og hytta med nevene og vifta med flagg og spilte trommer. En bua rad av flomlys øverst på begge langsidene, de ble tent, og øyeblikket etter var himmelen mørk, men med et så vidt synlig oransje lys i … er det øst eller vest her nede? Like etter var det borte også. Tatoverte armer. Lysende øyne. Hissige rop og skjellsord, never som hytta. Jeg tenkte fotball er fattigguttenes pause fra seg sjøl. Og jentenes også, det vrimla av dem. Cola-selgere brøyta seg vei over tribunene med 20 liter cola heva over hodene, klissvåte panner og øyenbryn. Argentina vant 4-0.