Johan Mjønes debuterte tidligere i år med Terminalhastighet, en roman om øyeblikkene hvor alt kan snu, de små tingene, hendelsene som tilfeldigheter blåser opp eller punkterer, på Aschehoug forlag. Mjønes er også spiller på det norske forfatterlandslaget i fotball. Les hans bidrag til bokpallen.no.

Les mer om Terminalhastighet her.



Elva.
Av Johan Mjønes


Vannet renner kaldt rundt støvlene, svære støvlene, farfars støvler. Rekker meg til opp over knærne, nesten opp på låra, som vadestøvler. Og vannet renner, kaldt, rundt støvlene, stri strøm, mye vann i elva, står ved en stein, støtt mot en stein, bambusstanga hvilende i hånda, ventende, blikket følger snøret som beveger seg ned elva, som følger strømmen, som trekkes med av kroken, og søkket, markkroken, og øynene stirrer intenst ned i elva, følger hver krusning i vannet, i vannskorpa, hver krusning snøret skjærer gjennom og jeg vet hvor fisken står, hvor han står og venter, hvor han venter på mat, på marken min, markkroken min. Jeg har stått her lenge, har lokket lenge, har skiftet krok flere ganger allerede, skiftet størrelse, skiftet farge, forsøkt med både kobber og stål, forsøkt med sluk også, men det er mark han vil ha, mark, men kroken biter han ikke over, tar bare små biter av marken, renser kroken, metodisk, kjenner at det rykker til hver gang han forsyner seg, på samme sted, i over en time, og fisken er stor, jeg kan kjenne det, kan kjenne kraften i rykkene hans, kan kjenne kraften når han biter og forsyner seg med marken min, marken jeg og fetteren min har spadd opp tidligere på formiddagen, om morgenen, og nå mater jeg fisken, står i elva og mater fisken, den jævla fisken som ikke vil bite på kroken min, svære jævla fisken. Kjenner at det er svære fisken. Jeg er tålmodig, uendelig tålmodig, har stått her lenge nå, i over en time har jeg stått her, akkurat her, har jeg latt snøret og markkroken drive forbi det samme stedet, forbi storsteinen, og hver gang napper det, rykker det til i snøret, kraftig, og hver gang er det marken som er borte, som er renset av kroken, og jeg må agne på nytt, igjen og igjen og snart er vel ikke fisken sulten lenger, svære fisken, jævla fisken som ikke vil bite på kroken min og så har fetteren min fisk, igjen.

Fetteren min har fisk. Igjen. Og jeg skulle ikke vært her. Skulle vært et helt annet sted, skulle spilt fotball, skulle vært med kameratene mine på kamp, skulle vært med kameratene mine på fotballkamp, og ikke måtte stå her, i vannet, og mate en jævla fisk. Og jeg klarer ikke nyte det, klarer ikke glede meg, far min sa jeg skulle droppe kampen, er ikke ofte vi får besøk av fetteren min, er ikke ofte de kommer opp hit, og når man har besøk, ja, da gjør man som besøket vil. Og besøket vil fiske. Jeg kjenner det koker i meg. Kjenner det bobler. For jeg skulle spilt kamp nå. Skulle vært med kameratene mine. Mumler inni meg; faen, faen, faen, og skuler ned mot fetteren min, skuler og er sur, og mutt, og det koker, og jeg skulle jo ikke vært her, vi kunne jo fisket senere, i morgen, men nei, vil besøket fiske, så skal besøket fiske, og jeg stirrer i vannet, stirrer etter fisken som håner meg og spiser marken jeg gir han.

Sola skinner skarpt gjennom løvverket og gnistrer i vannet som om elva er overstrødd med myriader av diamanter og edelstener og fetteren min har fisk, igjen. Vi står like nedenfor et lite stryk, og det lille vannfallet er stort nok til at lufta fylles av ørsmå vanndråper, duggdråper, og det er som å stå inne i en regnbue, og sommersola steker mens dråpene svalner og tusener av insekter svirrer i lufta, like over vannskorpa, blanke, feite, og vannet renner stritt rundt beina og det er fisk i elva og sommeren er tung og lett på samme tid, og fetteren min har fisk.

Jeg må løpe bort, må trekke opp snøret mitt og hente håven, og fetteren min ler høyt, ekstatisk, roper at dette er en sværing, at jeg må være klar, at jeg må være klar med håven for dette er en sværing, denne er nok over kiloen, ja ja men, over kiloen er denne, ja og ha, og håven må være klar, må være klar nå, når han trekker den nærmere, når jeg ser den, og fisken er fin den, jeg ser det, ser den krysser opp og ned, raser opp og ned, er sprek denne, er svær, og jeg er klar med håven, jeg beveger meg foran fetteren min, beveger meg slik at jeg skal kunne nå ut til fisken når den er nærme nok, når den kan fanges opp i håven, og fetteren min trekker fisken nærmere, sakte, nærmere, og jeg står klar, håven i hånda, for fetteren min har fisk, igjen, og jeg er klar, klar med håven, og så kommer fisken, mot meg, rett mot meg, og jeg lurer håven under den blanke kroppen, under den sterke blanke kroppen, under den glitrende kroppen, under buken, og håven løftes opp, rolig, maskene legger seg rundt fiskekroppen og løfter den ut av vannet, opp i lufta, og fisken er stor den, rundt kiloen, over kiloen, godt over kiloen, feit og fin og jeg skal fjerne kroken fra kjeften, skal fjerne kroken fra kjeften på fisken, og fetteren min sier jeg må gå på land først, må gå på land først, kan fjerne kroken der, på land, bedre det, å fjerne kroken på land, ikke her, ikke ute i elva, kan ikke gjøre det her, kan skli, kan miste fisken, kan skli og miste fisken om jeg skal fjerne kroken her, men jeg holder fisken fast, neven er ei hard klo, klemmer om fiskekroppen og fjerner kroken fra kjeften på fisken, feite fisken, og jeg holder fisken hardt, kjenner de stramme musklene, den glatte huden, de rue skjella, og fetteren min ser på meg, og jeg ser på han, og han ser på meg og jeg slipper, jeg ser fetteren min inn i øynene og slipper fisken tilbake i elva, feite fisken, blanke fisken, svære fisken, og han ser, på meg som slipper fisken, fisken hans, den største fisken, den aller største fisken, tilbake i elva.