Vaagsholm debuterte i 2007 med en samling lekne tekster med puls og temperatur i boken Det er noen mennesker her. Han er opprinnelig fra Fosnavåg, men bor i Oslo. Vaagsholm er sentral spiller på det norske forfatterlandslaget i fotball, og har erfaring fra 1. divisjonsklubber som Hødd og Follo. Les hans bidrag til bokpallen.no.

Les mer om Det er noen mennesker her.

Fotografi
Av Oddmund F.J. Vaagsholm

La meg fortelle deg en historie, som jeg ikke kan få ut av hodet. Du kjenner kanskje til Alexander Hemon? En bosnisk, amerikansk journalist og forfatter, som tidlig på nittitallet dekket borgerkrigen i Jugoslavia. Hemon møtte opp på en pressekonferanse i, ja, var det Sarajevo? - dette var uansett før noen krigsforbrytelser var begått i Bosnia. Og på denne pressekonferansen møtte han sin tidligere litteraturprofessor Nikola Koljevic. Han satt i panelet. Koljevic, altså. Han representerte det nasjonalistiske partiet, Srpska Demokratska Stranka (SDS), som var ledet av den da ukjente psykiateren og poeten Radovan Karadzic - Norges Helge Torvund - om jeg i det hele tatt tør skrive det.

Hemon var ivrig. Han spurte spørsmål han ikke hadde notert seg på journalistblokka før han ankom pressekonferansen denne dagen. Det var grunn til det, mente han. Det var noe som ikke stemte. Så ivrig var Alexander Hemon etter å få svar på spørsmålene sine, at hans tidligere litteraturprofessor avkortet ham med oppfordringen: "Stay out of this. Stick to literature." Bare måneder senere startet gatekampene i Sarajevo. I Bijelina, øst i Bosnia, skar serbiske menn over strupen på muslimske innbyggere. Det finnes sikkert tilsvarende historier fra andre byer, mellom andre etniske grupperinger, men det var denne historien foreldrene til Alexander Hemon fortalte sønnen sin på telefonen til USA. Han var i Chicago. Han skulle hjem bare noen dager senere, men ble værende.

I tre år varte beleiringen av Sarajevo - Alexander Hemons fødeby. Han tenkte tilbake. Han tenkte på litteraturlæreren Koljevic, som underviste ham om kunstverkets autonomi, at ingenting annet betydde noe - tid, samtid, sammenheng, usammenhengende - kunstverket kunne stå alene. Han tenkte på Radovan Karadzic, som er en historie for seg sjøl, men ikke denne, ikke i dag. Og han tenkte på en annen av universitetslærerne sine, Maksimovic, som han mislikte intenst allerede på skolebenken. Maksimovic var Shakespeare-epigon, han hadde både studert ved flere amerikanske universiteter og undervist på de samme stedene - og han hadde denne ufordragelige egenskapen å skulle sitere amerikanske skuespillere i klasserommet. Da krigen kom, var han en av tre som fikk ansvaret for å lede den etniske rensingen av den lille byen Foca. Nå i ettertid finnes det et fotografi av Maksimovic, professoren med de fleste av sine vekttall på Shakespeare, som spiller fotball med et menneskehode.