Gunstein Bakke, født i 1968 i Setesdal, debuterte høsten 2000 med romanen Kontoret. Han har for det meste av livet oppholdt seg i hovedstaden, men veksler for tiden mellom å bo i Verdal og på Gotland. Bakke er kaptein på det norske forfatterlandslaget i fotball. Les hans bidrag til bokpallen.no.

Andre skjønnlitterære utgivelser av landslagskapteinen:

Juliana Spahr: Alle med lunger kopla saman. Gjendiktning 2008. Det Norske Samlaget.

Den indre olding. Roman 2005. Gyldendal forlag.

Kontoret. Roman 2000. Gyldendal forlag.

I 2007 vant Bakke Bokhandelens forfatterstipend.



Måtte de beste tape
Av Gunstein Bakke

Sommeren 1980 utbeiner seg, som så mange somre både før og etter, over et stativ med plass til fem grønne, gnikkende plastkurver. Korsryggen hersker over kroppen, som stavrer hjem i kveldinga og retter seg opp etter beste, lite overbevisende evne, ikke ulikt de gamle damene som bor i husene rundt, Gyri, Gyro, Jyrid.  Pappa ringer en av dem hver julaften og utgir seg for Hisvassnissen, snakker gjennom nesa, hun skjønner aldri hvem det er, han ler like godt hver romjul. Umodne jordbær skal få henge, skulle de likevel havne i kurven, er det alltid med den hvite siden ned (et mindre kjent kromatisk aspekt ved tyngdekraften). Råtne bær i kurven er tabu, råtne bær er ondt, fordi de sprer råten til andre bær. (Det er naturligvis ondere når talibanere gjemmer bomber i fotballer. Men innenfor sankeretikken er råttenskap både lavt og nedrig.) Hvis jeg spiser noen bær, hvilket er ok, tar jeg de av utseende tørreste, med utstikkende frø: de er søtest. Merk deg det. Gå ikke etter størrelse og farge.
Jordbærbonden anno 1980 er en jeger, domestisert av en bedehuskvinne, og dør senere av emfysem: han, den sprekeste av alle på jaktlaget. Til slutt klarte han ikke å gå til postkassen, sier pappa, som også er jeger og en gang skyter 67 katter (flest ville) på tre måneder fra verandaen med lyddemper, det er etter at han har sluttet å røyke, røyking er farlig. Farligst rundt 1980, da han illsint forfølger en villkatt rundt i høyløa med en glødende sneip dinglende i kjeften (et bilde som når katastrofen uteblir, like fullt brenner seg fast på netthinnen). I huset finnes det alltid en, oftest to, iblant tre eller fire katter, med årene stadig mer bortskjemte, av og til med fotballnavn: Zico, første halvdel av åttitallet, døpt av min bror. Fra samme lag som Socrates, som skyter straffer gående. Og Falcao, hvilepuls 24, nesten fakir. Et coolt lag, Brasil. Jeg begynner å trene, litt fotball, mer ski, mest løping, og måler: hvor nær null kan jeg komme? Hjertet svarer, og hvert svar er en viss skuffelse. Jeg klarer under 40. Den forbigående avsaktningen man kan oppnå ved å holde pusten, viser seg ulønnsom i lengden.
Men jordbæråkeren. Kanskje ligner det litt på veving, på tråkling, mekanismen av hender og blikk som saumfarer radene og løfter på bladene; rett nok uten at neglene blir skadet og avstumpet, bare røde i rendene. (Og hva med tuppene? går det overhodet an å få fargen bort? blir den sittende til uti oktober? eller livet ut?) Konkurransen er hard, og på dette tidspunktet er flere tre og fire år eldre gutter med i åkeren, først når disse er sluset ut til andre, mer statusfylte sommerjobber, går jeg til topps. Jeg innventer altså min tid, uten å stole på at den kommer. Selve arbeidet – den krøkede posituren, det snegleaktige avansementet oppover radene – innbyr ikke til vide vyer. Praten går isteden om OL i Moskva: Norge boikotter og Grete Waitz (eller heter hun ennå Andersen) får ikke deltatt, hun som slår russerne i VM i terrengløp fordi hun beholder farten over bakketoppen, nær 30 år senere oppdager norske langrennsløpere også denne finessen. Miruts Yifter besørger nok en etiopisk dobbel på langdistansene, men alt handler egentlig om to briter, om Coe vs. Ovett: den forekommende, velfriserte 800-meterspesialisten Sebastian Coe og den mutte, tynnhårede 1500-meterløperen Steve Ovett. Pressens yndling, svigersønnen, mot einstøingen, den motvillige. Plukkerne er samstemte, med unntak av meg: Coe er best, Coe vinner. Jeg er forskånet fra å vite at jeg allerede er nådd halvveis til det punktet i livet der jeg begynner å miste hår, min overbevisning knytter seg ikke desto mindre til Ovett, til negasjonen, slik han blir fremstilt. Ovetts væremåte, det aningen plagede, knivsodden av sjelelig mørke, er mer forførende enn Coes selvfølgelige friskhet. Jeg tar parti for den slitsomme mannen mot den dyktige gutten. Denne førstnevnte kan selvsagt også framstilles på en mindre flatterende måte: som en stolle. En stolle er en særing, iblant en vriompeis, egen i matveien, ufjong i klesveien, med et religiøst forhold kun til egne uvaner og oppfatninger: en sosial unsortable. Jeg har for eksempel en onkel som på et visst tidspunkt hevder at Gunnar Prestegård skulle vært statsminister i Norge. Ikke av noen annen grunn enn at en stolle gjenkjenner en annen stolle. En outsider kan være så mangt. Jeg er ikke på trygg grunn i åkeren.
Og hvem er vel det. 800-meteren, Coes distanse, avvikles først. Ovett posisjonerer seg overlegent best og vinner uten problemer. Gode dager på pausepallene. Alle er nå sikre på en dobbel for Ovett. Men på 1500 meter ser man nesten fra første steg at Coe vil vinne. Ovett klarer aldri å oppby noen kraft som kan stå imot rivalens rettferdige vrede.
–Vi reiser begge fra Moskva som tapere, sier Ovett til pressen. Jeg har latt meg forføre av hele rollebyttet, av duellens uforutsigbare indre termikk i det strengt kontrollerte eksperimentet som mesterskapet utgjør, og finner dette utsagnet forvirrende. Men det er kanskje en stollete måte å se det hele på. Eller en heroisk måte. Eller begge. Tarjei Vesaas ville nok heller sagt:
–Det er slik òg.
Men Vesaas var en roer.