Forfatter Stig Aasvik debuterte i 2004 med boken Den elektriske elefanten og fulgte i 2006 opp med sin andre roman, Costa Blanca. Han er også spiller på det norske forfatterlandslaget i fotball. Les hans bidrag til bokpallen her.

Les mer om Den elektriske elefanten og Costa Blanca.

Pisspreik
Av Stig Aasvik

Jeg står foran pisserenna: I likhet med lissene og skoa og føttene og beina og kroppen og det som utvilsomt er resten av meg. I pøl av piss. Sjøl om jeg står med smekken åpen og sakene utafor så har jeg merkelig nok ikke behov for å pisse. Jeg har annet å tenke på. For dette er slutten. Alt er over for meg nå. Jeg har visst det lenge. Venta har jeg også. Grua meg mer enn jeg har gleda meg. Og nå er tida inne. Jeg veit at jeg fra nå av kan glemme alt jeg har hatt kjært, alt jeg har vært nysgjerrig på, alt jeg ikke har fått svar på, alt jeg ikke har fått til. Fra nå av kan jeg se langt etter blikkene på gata og på bussen og på kafé, jentene vil gå videre som før, men denne gang uten meg. Jeg vil aldri få vite om isbreene vil fortsette å trekke seg tilbake, aldri oppleve det neste atombombesmellet, eller radioaktiviteten etterpå, jeg kan ikke lenger lese nekrologer, jeg får ikke vite om hvem som dør først av Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch, jeg får ikke vite hvem som ved neste korsvei blir leder i USA eller i Russland eller i Kina eller i India, jeg får ikke vite om hvem som vil vokse og hvem som vil sakke akterut, hva makt og innflytelse angår, og hva det vil si for landet jeg bor i, og for meg, jeg får ikke vite om hva som skjer på Cuba når Castro dør, om han i det hele tatt dør, jeg går glipp av hvem som vinner den engelske ligaen, i år og neste år og nokså mange år etter det, jeg får heller ikke vite om Horten, byen jeg vokste opp i, og som allerede har et torg oppkalt etter Rolv Wesenlund, også kjent som Fleksnes, om byen omsider får en gate eller et torg eller en bydel oppkalt etter Arthur Omre, smugleren og skriveren, om fotballklubben Ørn skulle reise seg til gamle høyder blir det uten meg, samtidig går jeg glipp av favorittfotballspilleren min, som ikke spiller i Ørn-Horten, men i Argentina og Boca Juniors, Juan Roman Riquelme heter han, karrieren, oppturene og nedturene hans, jeg får ikke oppleve at han legger støvlene på hylla, skjønt jeg aldri har sett noen gjøre akkurat det, jeg får aldri lært meg å danse tango, aldri stifte familie og åpne restaurant i Buenos Aires, jeg kommer aldri til å kjøre tog til Tromsø, aldri mer gå på fylla i den samme byen, aldri se Lost in Translation 2, sykkelen min blir stående og ruste i kjelleren, eventuelt lempet på en container av vaktmesteren, eventuelt solgt på hittegodsauksjon, jeg får aldri vandret med åpen frakk i Amsterdams gater, aldri spist trøfler i Torino, jeg får aldri lagt igjen genene mine på Island, navnet mitt vil aldri bli ramset opp i en framtidig ættesaga, jeg kan aldri mer reise til sjøs med Steve Zissou, jeg har gjort mitt siste vrakdykk, nynnet for siste gang på Waterloo Sunset, jeg kan glemme This time tomorrow, jeg blir aldri månedens poet i Dagbladet, jeg går glipp av puppemodellene til Hennes & Mauritz, glipp av Macintochs nye MacBook, alle kommende MacBooks, jeg går glipp av den politiske ledelsen som har gjennomføringskraft til å flytte containerhavnene og oljeterminalen og motorveiene og alt annet som sperrer innbyggerne fra å bruke indre Oslofjord, jeg får heller ikke oppleve at noen slipper fangene fri, bretter opp erma og hiver Botsfengslet ut av Oslo og erstatter det med et døgnåpent bibliotek og en døgnåpen svømmehall og en drive dank park etter min smak, jeg går glipp av nye sesonger med The Simpsons, alle reprisene, jeg får aldri vite om Kafé Lyst på Enerhaugen kommer til pusse opp lokalet eller om de noen gang vil skifte meny, jeg går glipp av meg sjøl, alt jeg har vent meg til, alt som har bidratt til den jeg er, snart var, for hvert øyeblikk er det slutt, jeg går som sagt glipp av mye, mye mer enn jeg rekker å nevne her, jeg vil sannsynligvis stokke om på rekkefølgen hvis jeg fikk sjansen, rokkere, trekke fra og plusse på, bare det at jeg ikke får noen sjanse til det, dette er som sagt slutten, min sjanse er forbi, alt går til helvete nå, og når jeg først er der, da er det ingen vei tilbake, jeg får aldri vite om faren min kreperer i tjeneste, krasjer med bussen eller rett og slett bare sovner inn når tida er inne, aldri vite om det er hjerte eller hjerne som svikter, aldri vite om det er på grunn av fyll eller slitasje eller begge deler, aldri vite hvordan han har hatt de siste åra, aldri vite hva han har tenkt, aldri vite hva han har savna, om han idet hele tatt har savna noe, jeg får aldri vite hvordan ansiktet og kroppen hans eldes, aldri vite hva han måtte tenke om seg sjøl eller om meg eller andre, jeg får aldri vært der når han ikke er her, jeg får aldri savna han, ønska han levende igjen, jeg får aldri gifta meg med Maria Bonnevie, aldri bedradd henne med Pia Tjelta, jeg får aldri vite om Jon Fosse får Nobelprisen, aldri mer lese et intervju der han forteller om setningenes flyt og rytme, gjentakelsene går jeg også glipp av, jeg får aldri vite om han kjøper seg et nytt naust eller en ny båt eller en ny Mac, det blir ikke Kveldsnytt på NRK og ikke Seinfeld på TV 3 og en DVD før jeg køyer, ikke i kveld og ikke i morgen, det blir ingen geologistudier, jeg kan glemme blåbæra og moltene jeg har i fryseboksen, helseeffekten også, det blir ikke flere skogsturer på jakt etter blåbær, ikke flere drag over myra på leit etter molter, jeg kan glemme Rømskog, det lille stedet kloss på svenskegrensa som en gang lokka meg med skau og bær og vann og elg og ulv og som jeg blinka meg ut som et framtidig hjemsted, på grunn av navnet og bæra og ulven, garderoben min vil begynne et nytt liv, den vil finne andre skap, andre kropper, boksamlingen min vil finne andre hyller, samle andres støv, forsmedelig, men jeg får ingen sykepleierkjæreste eller flyvertinneelskerinne, jeg kan glemme huset ved Oslofjorden, svaberga, tåkeluren, jeg kan også se langt etter huset i Nordland, midnattsola, fjellet, strendene, blåsten, luktene, alt dette som jeg savner når jeg savner noe, framfor alt kan jeg glemme lengslene utover mot Mjelle, stranda der bølgene bryter brått og trekker seg stilt tilbake, stranda hvor man kan finne rare skjell og steiner, der jeg kan rusle, eventuelt ligge og myse mot Lofotveggen, jeg kan glemme de livslange samtalene som ville gjort meg til et varmere og bedre menneske, glemme innsiktene, jeg blir aldri vis, jeg kan glemme berøringsangsten jeg av og til bakser med, glemme sulten på hudkontakt jeg innimellom strir med, fra nå av blir det ingen turer på Deichmanske bibliotek på Hammersborg eller på Tøyen eller på Grünerløkka, ingen lusking mellom hyllene, ingen lesning av titler, ingen første- eller baksidelesning foran hyllene og heller ingen langdistanselesning på en av de få leseplassene der, Cinemateket kan jeg også glemme, filmene må heretter vises uten meg, jeg kan glemme New York, London, Paris, København, Berlin, Hong Kong, Tokyo, Sydney og alle de andre byene, ingen flere drømmer, pornografiske eller ømme eller noe midt i mellom, ingen flere mareritt, jeg får aldri sjekka kulen jeg har i armen, aldri slanka meg, aldri begynt et nytt liv på et nytt sted med nye mennesker, thats it, toget stopper her, en dag ramler også toget ditt i grøfta, og ikke bare ditt, men alles tog, inntil da, gudd løkk til dere alle, friends and foe, takk for meg, this is the end, over og ut.